Kjære folk!
Nokre dagar er alt heilt greitt. Andre dagar veks uroa for kvar time som går. Vanlegvis er det ro og fred medan arbeidsoppgåver vert utførde og det meste finn si løysing. Av og til smyg det seg til og med fram ein augneblink med rein lukke. Men nokre dagar, ikkje så ofte, rett sjeldan, men likevel, av ein eller annan grunn, så revnar det:
Kjære folk!
Å kaste seg ut på dansegulvet alene, innebærer helt klart en risiko. Solodansing medfører stor fare for å bli sett, å se dum ut og å bli ledd av. Da jeg var ung var jeg godvenn med kroppen min, jeg slappet av og tenkte vel ikke på at jeg muligens så latterlig ut. Jeg nøt musikken som fylte rommet, kjente at kroppen ønsket å bevege seg og visste at ben, armer og resten av meg klarte å følge rytmen.
Fremdeles elsker jeg å danse alene. Det er befriende å la musikken bestemme over bevegelsene, og det er deilig å la seg rive med. Men litt gamle damer driver vel ikke med slikt. Jeg lurer på om noen synes det nesten er litt frastøtende når eldre mennesker blir så mye kropp. Er det slik at det ikke passer seg med fridans når man har passert 50? 60? 70? Like ekkelt som gamle damer i bikini? Eller i miniskjørt? Vi burde protestere, for det er deilig for alle damer å slippe seg løs i dansen, og det er ikke ekkelt for noen damer å gå i verken bikini eller miniskjørt. Hvem bestemmer slikt egentlig?
Kjære folk!
Eg er på Ål. Eg har gått tur forbi det huset der eg budde då eg var småskulejente. Sjølvsagt strøymer minna på.
Mor mi tok meg ofte med på tur ut når det var regnver. Me gjekk langs vegen og var to, godt kledde i kvart vårt olje(u)hyre. Ho viste meg kor vakkert alle ting vart når det fekk regndråpar på seg. Fargane vart klårare, kvite steinar strålte sterkare og små vassdråpar vart som luper når dei la seg til ro på et blad. Det er fint å gå ute i regnet.
Kjære folk!
Det finnes hjemløse mennesker over hele verden. Kan vi som aldri har savna ei seng å sove i eller et kjøkkenbord å spise maten vår ved egentlig forstå hvordan det er å savne et hjem?
Vi møter flyktninger på TV-skjermen. Vi hører gråten og ser de ødelagte hjemmene. Deres høyeste ønske er å kunne returnere i fred til det som en gang var hjemme. Komme hjem. Bygge opp igjen det som var et hjem.
Hva er et hjem for meg? Jeg tror det først og fremst handler om følelser.
Kjære folk!
I april i år fann eg ein invitasjon i postkassa. «Kjære 50-årskonfirmant!»
Det seiest at tida går så fort for gamle folk … men gamal er eg då slett ikkje, sjølv om eg har mista både karriera og sprettrumpa. Eg måtte likevel vedkjenne meg at eg ikkje kunne begripe kvar alle desse åra hadde tatt vegen. Er det femti år sidan eg fekk bunad, sidan eg var midt i mi fyrste forelsking, sidan eg gjekk på dans på Sundrehall for fyrste gong og kjende våren bruse i tre-firedelstakt?
Eg takka ja til invitasjonen. Eg gledde meg, men gleda hadde og molltonen i seg.
Kjære folk!
I årevis hadde jeg alltid med meg den samme lille notisboka. I den skrev jeg ned sitater jeg kom over i aviser, bøker og saksdokumenter eller på møter, konferanser og forelesninger. Boka bærer preg av å ha vært en del av innholdet i ei til tider overfylt håndveske. Det første gullkornet ble skrevet ned på et kurs i 1991.
Kjære folk!
Vi har kvinnelig statsminister, kvinnelig finansminister, kvinnelig utenriksminister og fram til i går hadde vi også kvinnelig direktør i NHO. Men hvordan står det til med likestillingen?
Arbeidsmarkedet er fremdeles slik at ansatte i kvinnedominerte bransjer får lavere betalt, og i følge e24.no er det bare tre av ti ledere i de store privateide selskapene som er kvinner. Hvorfor møter jeg likevel så sjelden unge kvinner som kjemper for kvinners rettigheter?
Det har jo blitt mye bedre enn det var, sier mange. Ja, det har det, for det er noen som har kjempet noen kamper og vunnet dem.
Her kommer fem små og kanskje ubetydelige fortellinger fra 1980- og 1990-tallet. Og selv om tida går, er det jo ikke så lenge siden.
Fortsett å lese «FEM SMÅ HISTORIER OM KVINNEKAMP og noen store spørsmål»
Kjære folk!
Det sies at blogging er en fantastisk måte å uttrykke seg på, men nå når jeg sitter her og skal skrive det første vanlige blogginnlegget, er jeg svært usikker på hvor «fantastisk» dette blir.
Jeg tror selv at jeg er godt forberedt. Jeg pleier jo å være det. Jeg har funnet litteratur om blogging, søkt på nettet om temaet, fått god hjelp til å opprette selve bloggen og til og med skrevet notater og flere huskelister. Det var da jeg tok fram den lista jeg har kalt «gode råd for å lykkes», at det skar seg litt.
Kjære folk 