Kjære folk!
Ingen av oss er vel heilt den same heile tida. Eg kan ha svært gode og glade dagar innelåst med nedrulla gardiner og lyset av. Då kan eg ha det fint aleine saman med det som er inne i mitt eige hovud.
Andre dagar kan eg vere så selskapssjuk at eg vil snakke med mat i munnen og tisse med døra open. Då må eg få med meg alt og kommentere det meste.
Kjære folk!
Det er så mye snakk om å være introvert eller ekstrovert for tida. Før i tida kalte vi vel den ene typen for sosial og utadvendt, mens den andre var mer stille og inneslutta. Nå finnes det massevis av tester der en kan finne ut hva slags mennesketype en er.
Fortsett å lese «EKSTROVERT OG INTROVERT – kan det bli vennskap?»
Kjære folk!
Når eg tenkjer meg om og ryddar opp i tankane mine, kjem eg fram til dette: Eg trur det er slik at dei orda eg seier, viser det eg tenkjer inne i hovudet mitt. Det eg ikkje seier med ord, men med kroppen, hendene og fjeset, det fortel kva eg føler og korleis eg sansar den situasjonen eg er inne i. Eg har og både lest og høyrt mange gonger at denne ikkje-verbale måten å uttrykkje seg på er ubevisst og derfor vanskeleg å styre. Det ubevisste er viktig, er det ikkje?
Ansiktet er visst den kroppsdelen me sender ut mest informasjon med. På ein god andreplass kjem hendene og dernest føtene. Eg har kjent på dette mange gonger, for eg blir både redd og får lågare sjølvkjensle dersom nokon snur seg vekk frå meg. Aller verst er det når folk himlar med augo, og eg oppfattar at det er eg som er årsaken til denne himlinga.
Kjære folk!
4. januar skrev jeg dette:
I de nærmeste ukene har jeg tenkt å sette disse to, folk og ting, opp mot hverandre. Jeg har tenkt å gi dem noen uker hver på bloggen min. (…) Tre uker med mennesker og tre uker med ting. Så får vi se om jeg klarer å følge planen og om det kan bli interessant.»
Nå har disse seks ukene gått, og jeg synes det er spennende å finne ut hvilke temaer som har engasjert mest. (Dette er helt sikkert interessant bare for meg selv, så ikke gidd å lese videre hvis slike oppsummeringer interesserer deg sånn omtrent i ankelhøyde.)
Kjære folk!
Eg innrømmer det gjerne; eg er litt mørkredd. Spesielt når eg er ute og går aleine om kvelden, då må eg ta meg saman for ikkje å sjå meg attende kvart halve minutt. På vegar der eg vanlegvis ferdast på kveldstid, står gatelyktene heldigvis og skapar tryggleik, – og eg elskar dei for det, for om kvelden er det tryggleiken eg er mest oppteken av. Då er gatelyktene såpass viktige at dei fortener si eiga hyllest:
Fortsett å lese «GATELYKTER»
Kjære folk!
I tillegg til at det finnes mange vakre bruer, er det mykje anna ved bruer som er vakkert. Å byggje bruer har ei heilt eiga meining. Det handlar om å kome seg fram til noko, å krysse hindringar og om å sørge for at to sider kan møtast. Å vere ein brubyggjar har berre positiv klang.
Kjære folk!
Er vindmøllene fine eller fæle?
Vindkraftanlegg gir betydelige inngrep i terrenget, og ulempene med vindkraft er at det er veldig synlig. Derfor skaper utbygging av slike kraftanlegg stort engasjement. Ingen vil ha ei vindmølle midt i fleisen.
Likevel – jeg synes det er noe spektakulært og fantastisk storslått med disse vindparkene. Jeg kjører innimellom bil for å besøke svigerfamilien min i Tyskland. Vindmølleparkene føles «grønne» og står som høylytte protestanter mot kull- og atomkraft.
Kjære folk!
Jeg har aldri vært betatt av raske biler eller sterke motorer. I 2003 ble jeg tatt med på Formel1 i Monaco, verdens mest prestisjefylte billøp. Det er rett og slett det kjedeligste jeg har vært utsatt for i hele mitt liv. I flere timer var det et ubegripelig leven, bilene raste forbi der vi satt gang på gang på gang på gang. Vi kunne ikke snakke sammen og det var ingenting å spise på. I tillegg var det helt umulig å finne ut hvem som ledet – alle kjørte bare rundt og rundt i kø. De jeg var sammen med derimot, syntes det var spennende og vakkert.
Det er altså ikke biler generelt som fanger interessen min, men jeg snur meg etter de vakreste lastebilene, og jeg tar til og med bilder av dem.
Kjære folk!
Ordet estetisk brukes om det som er harmonisk og vakkert. Mange mener at vakre ting beriker livene våre, og det er slett ikke uvanlig å kalle seg selv en estetiker. Men er estetiker en beskrivelse av en person som elsker det som er vakkert og som klarer å se skjønnhet i det meste, eller er estetiker et hånsord for et menneske som ustanselig søker nytelse og som ikke tåler livets realiteter?
Jeg oppfatter ordet estetiker brukt om en som er opptatt av det vakre, men uansett hva vi mener om dette, er det vel slik at sansene våre oppfatter noe som vakkert og muligens også andre ting som heslige. Å ha estetisk sans betyr jo nettopp å ha fokus på den sanselige virkeligheten.
Men smak og behag kan jo som kjent ikke diskuteres, eller kan det det?
Kjære folk!
No når denne veka med menneskemøte på bloggen min snart er slutt, vil eg tenkje attende på tre damer eg ofte møtte i tidleg barndom. Eg snakka aldri med dei, men eg visste godt kva dei heitte og kvar dei budde.
Kjære folk 