<a href=»https://www.bloglovin.com/blog/19868091/?claim=st4qexmda3k»>Follow my blog with Bloglovin</a>
Kjære folk!
Eg har sansen for mykje og for mangt. Heldigvis er det nokre som har sansen for meg og. Det kjennes godt!
Eg brukte å seie det slik at det var tre slags skapningar eg hadde draget på: Bikkjer, småungar og gamle gubbar. Då var det vel heller ikkje så merkeleg at dei hadde draget på meg.
Kjære folk!
Burde det heller hete «Jeg har sansene for deg»?
Å «ha sansen for» er mye brukt i forbindelse med gryende forelskelse, – men har forelskelse så mye med sansene å gjøre egentlig? Denne intense opplevelsen av lykke og velvære skyldes jo først og fremst hormoner som utløser en slags rus i kroppen.
Kjære folk!
Høres det trist ut når jeg sier at jeg har sansen for å være alene? Men nei, det er ikke trist i det hele tatt, for det er jo bare når vi er helt alene at vi klarer å være fullt og helt oss selv.
Helt alene! Helt for meg selv! For meg har disse ordene like god klang som en fin hemmelighet bare jeg eier. Det er jo stor forskjell på alene og ensom, ikke sant?
Kjære folk!
Følesansen eller taktilsansen blir utviklet og stimulert allerede i mors liv. Noen kaller huden vår for «den ytre hjernen», – så viktig er den.
Kjære folk!
Eg er vel eigentleg ikkje så veldig opptatt av mat. Eg et når eg er svolten. Det er eg ganske ofte, og et difor støtt og stadig. Det er mogeleg at eg er meir oppteken av korleis maten ser ut enn av korleis den smakar. Eg trur kanskje og at eg vil ha lettare for å lage ei liste over kva eg ikkje likar enn over alt eg synes er kjempegodt. Det er altså denne sansen eg finn minst inspirerande. Det rare er at eg likar å lage mat, og at eg elskar å ha gjester og gjerne servere fleire rettar. Eg trur det handlar mest om å ha fine folk rundt meg. No rynkar sikkert mange på nasen og tenkjer sitt, men eg gidd ikkje late som noko som helst når eg skriv. Eg må vere meg. Dermed spørs det kor engasjerande og artig dette blogginnlegger blir. Men eg skal i alle fall prøve.
Kjære folk!
Jeg tenker sjelden på luktesansen min, – annet enn slikt som «æsj, den der lukter vemmelig» eller «mmmm, så deilig duft». Jeg bryr meg altså mer om lukta enn om sansen.
Vond lukt er naturens måte å si ifra om at her bør vi ligge unna. Men best før-datoen har gjort at vi ikke benytter luktesansen så aktivt som vi gjorde før. Det bør vi gjøre noe med. Det kastes altfor mye mat.
Luktesansen er helt spesiell. Nervecellene fra nesa går rett inn i et ganske primitivt område i hjernen. I dette området behandler hjernen angst, sult, seksualdrift og hukommelse. Artig kombinasjon! Det er sikkert derfor lukter setter i gang minner og følelser hos oss. Noen mennesker er veldig vare for lukt, og kan lett assosiere hendelser med den lukta de kjenner.
Jeg kopler selv raskt sammen mennesker og dufter. På en av de siste arbeidsplassene mine, var det heis opp til den etasjen der jeg hadde kontoret mitt. Jeg kunne fortelle hvem som hadde kommer før meg på jobb ut fra lukta i heisen.
Kjære folk!
Musikk påvirker følelsene. Noen ganger er det som om musikken skrur tida tilbake, og plutselig er jeg midt i en gammel lengsel. Andre ganger kan en glad melodi være akkurat det jeg trenger for å bli lettere til sinns. Forskere har visst funnet ut at det ikke er det aller minste merkelig at dette skjer. Når vi lytter til musikk, går nemlig inntrykkene rett inn i hjernens følelsessenter.
Det hender jeg prøver å være inne i musikken. Jeg lukker øynene og gjør hva jeg kan for å åpne ørene mine helt opp. Noen ganger føles det som om jeg kan lene meg mot musikken, puste den inn eller flyte rundt i den. Andre ganger vil jeg bare synge med så høyt jeg kan, og ofte vil jeg danse.
Kjære folk!
Høyr berre her kva slags artig innretning høyrselen er: Den oppstår når flimmerhåra i øyret omset trykkbylgjene i lufta til lyd. Inne i øyregangen, bak trommehinna, finn me sneglehuset. På denne beinspiralen sit det ti tusen hårceller som er klare til å vogge fram og attende så snart me skrur på radioen eller set på yndlingsmusikken. Då byrjar dei å sende elektriske signal gjennom høyrslenerva og inn i hjernen. Det er berre ein einaste måte beskrive dette på: Fantastisk!
Hæ? Ja, eg veit det. Eg seier det veldig ofte. Men om det er fordi eg ikkje høyrer eller fordi eg ikkje høyrer etter, det veit eg ikkje sikkert. Kanskje eg burde ha sjekka det der, eller kan det vere at eg ikkje er ein god nok lyttar?
Kjære folk!
Som de fleste andre, har jeg lurt på hva de som er svaksynte ser. Er det helt svart når du ikke ser? Er det i det hele tatt mulig å forklare for en seende hvordan det er å ikke kunne se? Og hvordan er det å se bare litt?
Jeg fant dette sitatet fra Dhita Siauw. Hun er synshemmet, og gir den beste beskrivelsen jeg fram til nå har funnet:
Kjære folk!
«Se der da!» «Nei, har du sett …» «Wow, så fint!»
Jeg sier det ofte! Når jeg står oppe på fjellet, når jeg vandrer over vidda, når jeg kjører oppover dalen, når jeg står opp om morgenen og ser ut over havet. «Åååå, så vakkert!» Følelsen av skjønnhet kan fylle et helt menneske. En storslagen utsikt kan få fram et pust av lykke over å få lov til å være bitte liten midt i alt dette store.
Kjære folk 