Kjære folk!
Sykelønnsordningen ble innført for 40 år siden, og ordningen har hatt stor støtte både i folket og på Stortinget. Med jevne mellomrom er det likevel noen som ønsker å stramme inn på disse rettighetene. Det blir foreslått å innføre karensdager. Det vil si at hvis den ansatte er syk og må være borte fra jobben, vil hun eller han ikke få betalt for et visst antall dager. Ett forslag er at for eksempel den første sykedagen skal betales av den syke selv.
Kjære folk!
Det er klart vi kan velge. Når vi spør oss selv om vi kanskje skal flytte på landet, flytte sammen med kjæresten vår eller slutte i jobben, så har de fleste av oss stor medbestemmelse på eget liv. Det er også innlysende at hvis vi lar være å ta valg, og lar oss drive tilfeldig av gårde, da er også detet valg som kan få store konsekvenser for oss og livet vårt. Noen er så bomsikre på at vi alltid kan gjøre våre egne valg, at de sier «våre liv er summen av våre valg». Det høres fint ut. Det høres riktig ut. Vi har alle ansvaret for våre egne valg og altså ansvaret for våre egne liv.
Men betyr det at vi har skylda sjøl når det meste i livet raser utfor, og den eneste følelsen vi har er avmakt? Betyr det at vi alltid kan kontrollere følelser og handlinger? Jeg protesterer så kraftig jeg kan på vegne av alle de av oss som ikke klarer, kan eller orker å ta valg og som derfor heller ikke får til livene sine.
Fortsett å lese «VI HAR ALLTID ET VALG (tullball og pisspreik)»
Kjære folk!
Jeg tror ikke jeg tar feil når jeg forstår det slik at i løpet av de nærmeste årene kommer ytterligere automatisering og digitalisering til å medføre at mange mennesker mister jobbene sine, og at dette spesielt vil ramme arbeidstakere med rutineoppgaver. Jeg håper derfor at Norges politikere er maksimalt opptatt av hva de skal gjøre for å omstille og for å skape nye arbeidsplasser.
Jeg har også lest at flere enn hver femte av oss føler oss ensomme. I følge helsenorge.no er det 70.000 nordmenn som ikke har noen å snakke med. Slike tall skaper ettertanke og gjør noe med meg.
Dette er min stille demonstrasjon. Her står jeg i kø med handlevogna mi, og jeg kommer aldri til å betale i en automatisert kasse. Hvorfor velger jeg det slik?
Kjære folk!
Det var så opplagt den gongen. Eg skulle flytte ut, studere og treffe nye folk. Det vart aldri slik at eg flytta heim att. Men så vart eg eldre, og lengten etter dalen vart sterkare. Eg måtte hit oftare.
Kvar gong eg er på Ål, bur eg her:
Kjære folk!
Heilt frå eg lærte å skrive, har eg vore glad i å skrive lister. Eg har hatt lister over skulearbeid, lister på jobben og lister heime. Eg har tru på desse listene. Eg har til og med sterk tru på dei. Lister høyrer med på lista over mine små gleder.
Når eg har mykje eg skulle ha gjort, skriv eg lister over gjeremåla mine. Då oppnår eg minst to ting:
Fortsett å lese «EI LITA LISTE = FLEIRE SMÅ GLEDER»
Kjære folk!
For en tid tilbake, skrev jeg et innlegg der jeg delte fem gode sitater.
Da jeg satte meg for å skrive dagens blogginnlegg, ønsket jeg å se på fem nye gullkorn og forsøke å gjøre dem om til en slags «leveregler». Jeg tenkte at det kunne være fint å prøve å gjøre som de sier på veien min videre (for hva skal man ellers med slike fine setninger annet enn som krydder i taler?).
Kjære folk!
Det er flott å kunne våkne om morgenen og tro fullt og fast på at denne dagen kommer til å bli god. Men det er jo ikke alltid slik. Alle har tunge dager. Alle har jo noe å uroe seg over eller en smerte som er tung å bære, og av og til kan bekymringene overskygge alt annet, – slik jeg gjorde et forsøk på å beskrive i går.
I en periode i livet mitt, da mye var vanskelig, bestemte jeg meg for å ikke stå opp om morgenen før jeg hadde kommet på minst én ting jeg kunne glede meg til den dagen. Det fungerte for meg, og det ble en god vane. Nå om dagen, hvis jeg ikke kommer på noe annet når jeg ligger der, kan jeg alltid velge en av disse:
Fortsett å lese «Å HA NOE Å GLEDE SEG TIL»
Kjære folk!
Nokre dagar er alt heilt greitt. Andre dagar veks uroa for kvar time som går. Vanlegvis er det ro og fred medan arbeidsoppgåver vert utførde og det meste finn si løysing. Av og til smyg det seg til og med fram ein augneblink med rein lukke. Men nokre dagar, ikkje så ofte, rett sjeldan, men likevel, av ein eller annan grunn, så revnar det:
Kjære folk!
Denne veka har eg skrive om å vere litt gammal. Det har handla om å akseptere det eg ser i spegelen og om å ha lyst og mot til å danse vidare.
Sjølv om kroppen ikkje er som den var, er humoren, draumane og kjenslene dei same. Dette gjer og at molltonen kan lyde sterkare no enn det den gjorde tidligare.
I dag sender eg ut eit lite dikt som fortel noko om dette.
Kjære folk!
Kva er eigentleg ei grå mus?
Eg har sjekka synonymordboka.no og fann blant anna desse synonyma: betydningsløs, flat, fraværende, intetsigende, konturløs, pregløs, utydelig og utrykksløs. Det er då ikkje så rart at me ikkje vil bli ei slik ei, er det vel? Er det difor me også vegrar oss så lenge med å slutte å farge håret? Men kvifor blir dette uttrykket berre brukt om kvinnfolk? Når eg tenkjer etter, trur eg jammen eg har møtt både preglause og utydelege menn. Grått hår hadde nokre av dei og.
Men ingen vil i alle fall kome på at for eksempel George Clooney er ei grå mus. Han kan jo flotte seg med den grå manken sin utan at nokon kjem på å spørje kvifor han ikkje fargar håret. Hårfargen har nok heller aldri stått i vegen for filmkarrieren hans. Kan kvinnelege skodespelarar gjere det same utan fare for berre å måtte spele bestemor?
Kjære folk 