Kjære folk!
Burde det heller hete «Jeg har sansene for deg»?
Å «ha sansen for» er mye brukt i forbindelse med gryende forelskelse, – men har forelskelse så mye med sansene å gjøre egentlig? Denne intense opplevelsen av lykke og velvære skyldes jo først og fremst hormoner som utløser en slags rus i kroppen.
Kjære folk!
Følesansen eller taktilsansen blir utviklet og stimulert allerede i mors liv. Noen kaller huden vår for «den ytre hjernen», – så viktig er den.
Kjære folk!
Musikk påvirker følelsene. Noen ganger er det som om musikken skrur tida tilbake, og plutselig er jeg midt i en gammel lengsel. Andre ganger kan en glad melodi være akkurat det jeg trenger for å bli lettere til sinns. Forskere har visst funnet ut at det ikke er det aller minste merkelig at dette skjer. Når vi lytter til musikk, går nemlig inntrykkene rett inn i hjernens følelsessenter.
Det hender jeg prøver å være inne i musikken. Jeg lukker øynene og gjør hva jeg kan for å åpne ørene mine helt opp. Noen ganger føles det som om jeg kan lene meg mot musikken, puste den inn eller flyte rundt i den. Andre ganger vil jeg bare synge med så høyt jeg kan, og ofte vil jeg danse.
Kjære folk!
I morgon er det slutt på Asia-opplevingane våre, og det er tid for å tenkje litt etter.
Kjære folk!
Ingen av oss er vel heilt den same heile tida. Eg kan ha svært gode og glade dagar innelåst med nedrulla gardiner og lyset av. Då kan eg ha det fint aleine saman med det som er inne i mitt eige hovud.
Andre dagar kan eg vere så selskapssjuk at eg vil snakke med mat i munnen og tisse med døra open. Då må eg få med meg alt og kommentere det meste.
Kjære folk!
Eg innrømmer det gjerne; eg er litt mørkredd. Spesielt når eg er ute og går aleine om kvelden, då må eg ta meg saman for ikkje å sjå meg attende kvart halve minutt. På vegar der eg vanlegvis ferdast på kveldstid, står gatelyktene heldigvis og skapar tryggleik, – og eg elskar dei for det, for om kvelden er det tryggleiken eg er mest oppteken av. Då er gatelyktene såpass viktige at dei fortener si eiga hyllest:
Fortsett å lese «GATELYKTER»
Kjære folk!
No når denne veka med menneskemøte på bloggen min snart er slutt, vil eg tenkje attende på tre damer eg ofte møtte i tidleg barndom. Eg snakka aldri med dei, men eg visste godt kva dei heitte og kvar dei budde.
Kjære folk!
Denne veka har eg skrive om familie, om den store og om den vesle. Han, som er den aller næraste, har ikkje fått mykje merksemd, – sjølv om han fortener det.
Eg har eit lite dikt til han her. Det får klare seg.
Kjære folk!
Barnebarna er ein verdifull del av livet mitt, – slik det sannsynlegvis er for alle besteforeldre. Eg nyt å bu så nær at eg kan glede meg over samveret kvar einaste veke.
Ein gong på 70-talet var eg heilt sikker på at han som er bestefar til barnebarna mine, skulle bu i eit besteforeldrehus saman med meg og at me skulle ha felles barnebarngleder. Slik vart det ikkje. Eg var likevel heldig. Eg fann meg ein annan som er bestefar for sine, og no er det fint akkurat slik det er.
Kjære folk!
Tidlig på 1980-tallet hadde jeg en ganske aktiv skriveperiode. Det var før det som tidligere het Norsk Lærerlag kom inn i livet mitt og la beslag på mye av både tidsbruk og tankevirksomhet. Da jeg rydda opp i skrivebordsskuffene mine her en dagen, fant jeg flere bunker med dikt fra denne tida. Noen av dem lå i en mappe merka «bestevenner og verstevenner». Nå, mer enn 30 år etter at de ble skrevet, vil jeg gi dem en plass her. Dette er slett ingen stor kunst, og jeg verken retter eller sensurerer. De som vil lese, de vil få det servert akkurat slik jeg som 30-åring putta det i skuffen min.
Kjære folk 