Kjære folk!
God laurdagsmorgon!
Eg kjenner her eg sit ved morgongry at eg er kjempeheldig som får lov til å starte på ny. Så banalt, men likevel så sant.
No er eg på Ål, har sove 466 meter over havet og får oppleve våren ein gong til på same året.
Fortsett å lese «POLITIKK OG SAMVIT, DEN FANTASTISKE KROPPEN OG EIT MINNE OM EI KJENSLE»
Kjære folk!
Det er ikkje alltid så lett å finne dei rette orda. No om dagen er det vanskelegare enn det pleier å vere. Me går alle rundt og har det same i tankane. Korleis hadde eg starta dette sundagsinnlegget dersom alt hadde vore … heilt vanleg? Slik kanskje;
Er 15. mars ein merkedag? Det er vel å ta i, men dette er dagen då den aller fyrste 10-kroners mynten vart sett i omlaup i 1984. Då er det vel større grunn til å fyre av ein konfettikanon eller to for at Likestillingslova tok til å gjelde frå denne datoen i 1979.
Her i huset skal me freiste å gjere denne dagen til ein ganske vanleg heimesundag medan vind og regn lagar haustlydar rundt huset og tankane held på med sitt.
Fortsett å lese «YNDLINGSDIKT, OPPLEVINGAR HEIME OG OPTIMISME»
Kjære folk!
Om du synes det er for tidleg eller for seint, om du har sove godt eller vore mykje vaken, så ynskjer eg deg ein god laurdagsmorgon. Laurdag er det uansett. Eg for min del likar desse helgemorgonane, – å setje seg ned og skrive medan dagen blir stadig ljosare der ute.
Kjære folk!
God sundagsmorgon!
Kor lenge er det til den tida då eg kan stå opp om morgonen og sjå at dagen har vakna før meg? Sjølv om eg likar vinteren, gler eg meg til å sjå morgonljoset ved sju-tida. Berre eitt par veker no, så er mars her.
Kjære folk!
Her ei natt kom det litt snø i Holmestrand. Litt pyntesnø. Trass i at det var lyst og ganske vakkert rundt meg, var eg både sint og engasjert her på bloggen min i går. I dag har det meste av den kvite pynten smelta, me er attende til barmark og eitt par varmegrader, men eg har roa meg. Eg har bøker å lese, opplevingar å hugse og tankar å tenkje.
Fortsett å lese «BILETBØKER, KLINKEKULER OG FORVENTNINGAR TIL ALDERDOMMEN»
Kjære folk!
I dag startar eg med denne vesle samtalen, som passar heilt fint til slik eg har det medan eg sit og skriv:
Kva for ein dag er det?
Det er i dag, svara Nasse Nøff.
Min favorittdag, sa Ole Brumm (A. A. Milne)
Kjære folk!
Reisebransjen sier «utsikt, utsikt, utsikt!» For den sakens skyld, trenger ikke vi å reise. Vi har det her. Likevel gjør vi det i dag. Etter frokosten, som er vår faste, daglig glede, drar vi til Hedmark.
Forskere har funnet ut at frokostmåltidet har en positiv innvirkning både på barnas helse og skoleprestasjoner. De som spiser frokost gjør det visstnok betydelig bedre på prøver enn de andre. Dette har vi jo hørt mange ganger. Det viktige spørsmålet blir: Spiser barn og unge frokost? Hvis svaret er nei, burde det da finnes politiske løsninger på slikt? Siden forskere gang på gang fastslår at mat er bra for både helse og læring, hvorfor er det da så mange politikere som er skeptiske til skolemåltidet? Her er svenskene langt, langt foran oss.
Kjære folk!
Folkehelseinstituttet skriver i en artikkel fra 2015 at «andelen av befolkningen som får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet, varierer fra 25 til 52 prosent.» Det betyr at dette angår mange mennesker, men at det likevel kan være vanskelig å snakke om.
Hvis vi i tillegg til å se på prosenttall, ser på de viktigste risikofaktorene for å utvikle psykiske lidelser, så finner vi ting på den lista (fra hviteorm.no) som de aller fleste av oss har blitt eller kommer til å bli utsatt for:
Kjære folk!
Jeg tror det eksisterer en slags kroppsfobi som kan komme til å ødelegge mye for barn og unge.
Samfunnet er fullt nok av kropp og naken hud i kunst og kultur, i medier og reklame. Problemet er altså ikke at vi ikke får sett nok nakenhet. Nei langt ifra, men jeg opplever at nakenhet har blitt unaturlig. Det er jo for eksempel helt logisk at hvis man skal bli ren, så må man vaske seg uten klærne på. Likevel er det visst vanskelig å få folk til å være nakne sammen i dusjen både i svømmehallen og i gymgarderoben.
Kjære folk!
Høyr berre her kva slags artig innretning høyrselen er: Den oppstår når flimmerhåra i øyret omset trykkbylgjene i lufta til lyd. Inne i øyregangen, bak trommehinna, finn me sneglehuset. På denne beinspiralen sit det ti tusen hårceller som er klare til å vogge fram og attende så snart me skrur på radioen eller set på yndlingsmusikken. Då byrjar dei å sende elektriske signal gjennom høyrslenerva og inn i hjernen. Det er berre ein einaste måte beskrive dette på: Fantastisk!
Hæ? Ja, eg veit det. Eg seier det veldig ofte. Men om det er fordi eg ikkje høyrer eller fordi eg ikkje høyrer etter, det veit eg ikkje sikkert. Kanskje eg burde ha sjekka det der, eller kan det vere at eg ikkje er ein god nok lyttar?
Kjære folk 