Kjære folk!
Eg hugsar ikkje kvar eg kom frå eller kva eg skulle. Eg berre veit akkurat kvar eg var og at det var haust. Det var ein av desse dagane då det var vanskeleg å vite kva ein skulle ha på seg. Eg hadde tatt på meg litt for lite. Det var kaldt. Eg gjekk med raske skritt, hadde Slottet bak meg og Karl Johans gate midt imot.
Kjære folk!
Vi var i Roma. Vi hadde det fantastisk. Vi hadde vandret i overfylte gater, spist pasta ved små fortausbord med rødrutete duker og prøvd å få med oss de historiske høydepunktene. Vi var slitne, vi var sultne og det var kveld. Det var flere restauranter i nærheten av hotellet, og vi valgte den første og beste. Mens vi spiste, fyltes restauranten opp med gjester, og det summet rundt oss med språk fra mange land. Jeg la merke til et par ved nabobordet. De så ut til å hygge seg, og jeg registrerte at hun smilte så pent mot alle som kom i nærheten av henne.
Kjære folk!
Jeg hadde bestemt meg for noe. Det var kanskje et nyttårsforsett, jeg husker ikke, men jeg hadde merket meg at jeg ofte tenkte pene ting om folk uten å si det høyt. Derfor hadde jeg bestemt meg for at det fine jeg tenkte om de menneskene jeg møtte, skulle jeg ikke bare si høyt til noen, jeg skulle formidle det direkte til den det gjalt. Det er jo bedre å snakke til enn å snakke om, ikke sant? Dette hadde gått bra lenge, og det hadde vært bare hyggelig. Alle liker jo å høre gode ting om seg selv. Jeg må selvsagt legge til at jeg ikke driver med smisk. Det skal være sanne, fine ting.
Kjære folk!
Eg samlar ikkje på bøker. Det er berre det at eg ikkje klarar å kaste dei. Det gjer skikkeleg vondt kvar gong eg prøver. Eg klarar nesten ikkje ein gong å tenkje på å kaste bøker.
Eg veit godt at slett ikkje alt det eg har i bokhyllene er så mykje å samle på, men på den andre sida, så veit eg at det er nokon som har brukt tid, tankar og krefter på å skrive kvart einaste ord som står i desse bøkene. Det handlar altså ikkje berre om papp og trykksverte dette her.
Kjære folk!
Dessverre har eg rota bort mi, og det er eg lei meg for. Me hadde jo alle ei slik ei. Nokre av oss hadde fleire. Me hadde ho med oss på skulen, og klassekameratar og lærarar vart bedne om å skrive. Eit av dei vanlegaste var
«Roser er røde,
fioler er blå,
druer er søte
og du er likeså.»
Ganske søtt, ja, og svært uskuldig.
Men me hadde og andre variantar, som når me les dei i dag, ikkje er fullt så hyggelege:
«Når du vert gamal
og ingen vi ha deg,
set deg på taket
og la kråka ta deg.»
Eg hugsar eg hadde to favorittar som mor mi hadde lært meg:
«Ven den jenta er
som reine tankar
i hjarta ber»
og
«Tro ikke alt det du hører,
si ikke alt det du vet,
da sparer du mange byrder
på sinn og samvittighet.»
Då eg vitja ei av barndomsvenninnene mine, kom me i snakk om desse bøkene. Ho hadde nyleg funne ei av sine gamle minnebøker, og me sette oss til å lese. «Du har jo alltid vore så flink til å skrive», sa ho, «så minnet frå deg er sikkert noko fint og hyggeleg.» Då me fann minnet frå meg, fekk me oss ein god, hjarteleg og langvarig latter.
Kjære folk!
Da jeg var liten, var jeg så heldig at jeg ofte ble lest høyt for. Jeg fikk sitte på et trygt fang, lene meg inntil og drømme meg bort. En av yndlingsbøkene var Per Pusling flytter inn av Astrid Lindgren. Som enebarn ønsket jeg nok av og til at jeg også kunne ha en slik liten tass boende under senga eller inne i kjøkkenbenken. Det var heller ikke vanskelig å forestille seg hvordan det ville være å sette pekefingeren på en spiker, si «killevippen» og bli like liten som en pusling.
Kjære folk!
Det er viktig at born lærer seg gleda ved å gje, ikkje sant? Eg ville så gjerne at borna mine skulle glede seg til å opne gåvene på julekvelden, men eg ville aller helst at dei skulle glede seg vel så mykje til at me skulle opne dei gåvene dei hadde pakka inn til oss vaksne. Dette året skulle storebror og veslesyster få pengar i lomma og gå aleine til sentrum for å kjøpe julegåve til mor og far. Det var stas. Dei var rake i ryggen då dei gjekk av garde, og dei var blide og framleis gode vener då dei kom att.
Kjære folk!
Hvis min kjære mann, som opprinnelig er tysk, virkelig skal få julestemningen på plass, må vi besøke et av de fantastiske julemarkedene i Tyskland. Jeg må si at jeg forstår ham godt, for stemningen er ganske magisk. I år er vi i Hamburg.
Kjære folk!
Etter at jeg hadde sendt fra meg det forrige innlegget mitt, fikk jeg behov for å gå litt nærmere inn på kreativitetsbegrepet. Jeg har googlet og prøvd å finne svar på hva kreativitet egentlig er. Jeg vet ikke om jeg ble så veldig mye klokere, for det eksisterer visst mer enn 100 definisjoner.
Jeg fant massevis av fagstoff, og etter hvert begynte det å bli ganske kjedelig lesning. Først da jeg kom over professor i kreativitet, André Erik Lerdahl, våknet interessen min igjen. Han skriver at kreativitet er som en muskel som må trenes opp hvis den skal bli sterk. Noen har en større slik muskel enn andre, men alle kan trene opp muskelen sin.
Da gikk jeg over til å lete etter treningsøvelser for å få en stor og velutviklet kreativitetsmuskel. Her er noe av det jeg fant:
Kjære folk!
En ting er sikkert: Dette er ingen vanlig ferietur. Livet innenfor bymurene til gamlebyen er rett og slett umulig å beskrive. Jeg har blitt frastjålet skoa mine i Sør Afrika, og jeg har holdt på å gå meg bort i Istanbul, men likevel har jeg aldri følt meg så langt hjemmefra som nå. Disse dagene kommer jeg til å bære med meg resten av livet. Inntrykkene er mange og sterke, og alle sansene mine blir pirret. Samtidig!
Kjære folk 