Kjære folk
Som eg skreiv i det førre blogginnlegget mitt, så hadde eg bestemt meg for at dette skulle eg aldri gjera meir. Aldri!
Her sit eg altså likevel med ein pappask full av «Kvardagar med spor av song». Kvardagsopplevingane mine har funne plassen sin mellom stive permar pynta med Ole Johannes Brye sitt vakre bilete frå Strandafjorden.
Eg har grudd meg.
Eg har gledd meg.
Eg veit ikkje om eg er modig, heldig eller halvgalen. Sannsynlegvis er eg litt av alt dette.
Kjære folk!
Så langt har eg hatt ein super sumar med huset fullt av små, store og glade folk og i tillegg har me hatt mange gode opplevingar i den finaste dalen.
Midt oppi alt dette har eg likevel merka at eg har ei fullt bemanna analyseavdeling oppe i hovudet mitt. Eg tippar at slike avdelingar er arvelege, for eg kan hugse utsegn frå både mor mi og far min etter at ein av dei hadde analysert seg ferdig og kunne forklare og gje svar på eit problem. Eg trur at eg stort sett alltid svarar slik dei ville ha gjort. Kanskje det var slik at då foreldra mine døyde, så tok alle dei små analytikarane som var engasjert oppe i deira hovud, plass i mitt. Det kjennest i alle fall som om det er litt for fullt i den delen av toppetasjen av og til.
Kjære folk!
Dette har verkeleg vore ei innhaldsrik veke. Tysdag kom takstmannen, som heldigvis ikkje fann noko gale ved den noverande heimen vår, onsdag var det stylisten sin tur, torsdag vart det gjort ei mislykka forsøk på å leggje inn fibernett i Holmestrand-heimen før me sette oss i bilen og drog til Ål der me hadde møte med ein entreprenør i Ål-huset fredagsmorgonen. Eg skal fortelje meir om noko av dette utover i helga. Ein ting er sikkert; me har det ganske interessant for tida.
Kjære folk!
God sundagsmorgon!
Her i Holmestrand har haustveret hatt fest i natt. Regnmålaren er full, og vinden har sendt litt av kvart inn i hagen. Eg kunne ikkje dy meg, – eg måtte teikne på vindauget i vinterhagen før eg gjekk for å skrive.
Kjære folk!
God laurdag!
Frå gammalt av vart 7. mars kalla Kråkedagen. Dersom kråka flaksa svært mykje med vengjene denne dagen, vart bonden glad. Då skulle det nemleg bli mykje poteter og grønsaker til hausten.
For meg er det viktigaste med 7. mars at det er dagen før den åttande. Det vil nok denne bloggen bere preg av og.
Men fyrst to bilete av morgonljoset slik det var tidlegare denne veka. I dag var det ikkje mykje til ljos å ta bilete av.
Fortsett å lese «SPRÅK OG KJØNN, HAN – HO – HEN OG TAKKSEMD TIL KVINNENE I LIVET MITT»
Kjære folk!
I dag tenkjer eg på ord: blant anna på gamle ord, lange ord og på skjellsord. Språkrådet meiner at det i alle fall finnes 300 000 ord i det norske språket, så her er det nok å både tenkje med og på. Slik til kvardags kjem me visst langt dersom me tek i bruk eit par tusen av desse.
Her kan du sjå det eg vakna opp til denne morgonen, og dei orda eg tenkjer med denne dagen er desse: overskya, Sundre, torg, Veståsen, tingstugu, folkemusikkveke, glede og venninnetreff.
Kjære folk!
Det finnes en del ord og uttrykk vi med god grunn burde slutte å bruke. Nå tenker jeg ikke på slike ord som skal dumpes fordi de har blitt politisk ukorrekte. Nei, denne gangen gjelder det ordbruk som er i ferd med å miste sin opprinnelige betydning.
Krokodilletårer
Å gråte krokodilletårer betyr verken å gråte mye eller å gråte store tårer. Det betyr å gråte falske tårer, og at den som feller tårene bare later som for å oppnå noe.
Uttrykket kommer fra middelalderen. Da trodde visst folk at krokodillene lagde gråtelyder for å lokke til seg mennesker. Det er i alle fall ikke noe poeng i å beskylde barn for slik gråt, siden de neppe vil forstå betydningen.
Kjære folk!
Jeg hadde tenkt å la være å skrive om sammenskriving og særskriving, for de som leser det jeg skriver, kan helt sikkert alt om dette. Jeg hadde ikke tenkt å gidde å bruke tid på å slå inn åpne rettskrivingsdører (nytt sammensatt ord, – thihi), men da jeg her om dagen så en annonse om at det skulle være BOK KAFÉ i en by i nærheten av Holmestrand, og siden de som hadde satt inn annonsen hadde bøker som arbeidsområde, da ombestemte jeg meg. Jeg kunne likevel ikke la være. Norsklæreren tok over styringa.
Kjære folk!
Det irriterer meg at jeg blir irritert, men det blir jeg altså.
I Illustrert vitenskap kunne jeg lese om noen forskere fra Michigan i USA som har funnet ut at mennesker som hisser seg opp over grammatiske feil eller stavefeil, generelt er mindre åpne og dårligere til å inngå kompromisser enn andre og at introverte mennesker er de som dømmer stavefeil hardest.
Det kan godt hende at disse forskerne har rett og at denne beskrivelsen passer godt på meg og min personlighet, selv om det ikke er skrivefeil og grammatiske bommerter jeg irriterer meg mest over. Her kommer to eksempler på det jeg vil kalle irriterende misforståelser:
Fortsett å lese «YTRING FRA EN LETTERE IRRITERT, LITT GAMMEL DAME»
Kjære folk!
Jeg skriver i Word.
Jeg sender mail.
Jeg gjør research.
Det siste blogginnlegget mitt var pyntet med det norske flagget. Det kunne for såvidt dette også ha vært, men i dag velger jeg denne illustrasjonen siden det her og nå skal dreie seg om engelske lånord.
Når mennesker med forskjellig språk har kontakt med hverandre, skjer selvfølgelig det at elementer fra det ene språket overføres til det andre og/eller omvendt. Når det gjelder norsk og engelsk går nå strømmen fra engelsk til norsk. Men det var ikke alltid slik. I en artikkel i Aftenposten 26. januar skriver Helene Uri: «Vikingene satte spor etter seg i engelsk. Det var jo ikke slik at vi bare plyndret og herjet. Mange vikinger slo seg også ned og ble i landet.» Deretter lister hun opp en rekke engelske ord med rot i skandinavisk, blant annet
Lånord er ord med et annet språklig opphav en norsk.
Er det mulig å stenge de engelske ordene ute fra språket vårt? Vi har, slik jeg ser det, tre muligheter:
Kjære folk 