Kjære folk!
Eg har alltid hatt kontroll.
Eg har fiksa dette livet. Uansett kva det har hatt å by på, så har eg reist meg opp att og kome meg vidare. Men ein gong vert det min tur til å sleppe taket.
Ingen veit. Det kan hende eg skal leve i meir enn 30 år til. Eg er ikkje redd, men eg likar det ikkje. Eg tenkjer lite på det, men av og til kjem dei spørsmåla ingen har alle svara på.
Kjære folk!
Hva kommer jeg til å tenke på den dagen jeg ligger der og kjenner at kreftene holder på å ebbe ut?
I VG 7. april 2013 stod det en artikkel som het «Dette tenker vi på før vi dør», og svaret var enkelt: Ikke på jobb. Ikke på penger. Men på dem vi er glad i.
Kjære folk!
Det er vondt!
Det heiter sorg.
Sorga kan vere så stor at all tidlegare smerte vert for småting å rekne.
Då far min døyde, måtte eg passe på mor mi. Det var ikkje plass for sorga mi.
Då mor mi døyde, trengde sorga etter dei begge inn i alle cellene i kroppen. Verda stoppa opp. Bereveggane i livet mitt var borte. Slik var det sjølv om eg nærma meg 50 år. Dei som hadde gjort meg til den eg var, fantes ikkje meir. Aldri meir skulle nokon vere så mjuk inne i hjartet sitt for meg.
Kjære folk!
Kvifor snakkar me ikkje om døden? Kvifor er ordet «døden» meir eller mindre fråverande i dei daglegdagse samtalane? Vågar me ikkje? Kva er det som gjer at det er slik?
Alle veit at uansett om me er kvinne eller mann, religiøs eller ateist, tjukk eller tynn, norsk eller ikkje, – døden er noko me alle skal møte. Det er litt skummelt, men er det ikkje slik at også denne delen av livet blir enklare å tenkje på dersom me snakkar om det?
Døy skal me, – uansett. Trur de ikkje at det er lettare å akseptere det dersom me maktar å setje ord på det? Eg trur det.
Kjære folk!
Så var det tysdag, og tysdag er bloggedag.
No har eg skrive ned tankane mine om einsemd, fattigdom og psykisk sjukdom. Har de tenkt på at av og til og for nokre menneske, kan alt dette ramme samstundes? Dette er slett ikkje lystelege tankar, og når det gjeld tankar, så må me vel ta imot dei som kjem – dersom me ikkje klarar å jage dei bort då. Her er eit dikt om å prøve på det.
Kjære folk!
Litt sliten eller bare litt lei? Ikke vet jeg, men jeg har i alle fall lyst til å gjøre mye annet også enn å skrive.
Dette er mitt blogginnlegg nummer 141. Jeg starta bloggen min 17. september i fjor. Det er 224 dager siden. Det er faktisk i snitt bare 1,58 dager mellom hvert innlegg. Jeg vet jo at jeg har brukt timevis på disse innleggene, men at det var så mange, – det hadde jeg ikke trodd.
Kjære folk!
Dette handlar kanskje ikkje om noko tabu, men det kan vere vanskeleg å snakke om likevel. Dette handlar om at betre enn dette er eg ikkje.
Eg har fått spørsmålet: Kan du snakke med absolutt alle om absolutt alt mogeleg? Svaret er heilt klårt eit absolutt nei. Grunnen til det er at eg, som dei fleste andre, er redd for å bli avvist. Slike avvisningssituasjonar har brent merke i meg. Det er kanskje bra. Elles hadde eg mogelegvis hatt eit dårlegare utvikla antennesystem og vore altfor pågåande.
Kjære folk!
Folkehelseinstituttet skriver i en artikkel fra 2015 at «andelen av befolkningen som får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet, varierer fra 25 til 52 prosent.» Det betyr at dette angår mange mennesker, men at det likevel kan være vanskelig å snakke om.
Hvis vi i tillegg til å se på prosenttall, ser på de viktigste risikofaktorene for å utvikle psykiske lidelser, så finner vi ting på den lista (fra hviteorm.no) som de aller fleste av oss har blitt eller kommer til å bli utsatt for:
Kjære folk!
Organisasjonen Voksne for barn har spurt barn og unge om de kan gi en beskrivelse av hvordan det er å være fattig i Norge. De forteller blant annet om
Dette er vanskelig for disse barna, men det er jo soleklart at det også er skamfullt for foreldrene.
Norge er, som kjent, et av verdens rikeste land, og da er det ikke lett å være blant dem som har dårlig råd. Å være fattig i Norge handler om slike enkle ting som å be med seg folk hjem, spise sunn mat og å feire fødselsdager. I og med at vi lever i et forbruker- og konsumsamfunn, blir manglende forbruk svært synlig.
Kjære folk!
Fyrst to situasjonsbeskrivingar:
Ho skulle berre ned i kjellaren ein liten tur for å tømme papiravfallet sitt i konteinaren for resirkulering. Det var fredag og klokka var halv fire. Ho skunda seg. Arbeidsveka var over, og dette var det siste ho skulle gjere før ho gjekk heim for helga. Då smalt døra i bak henne. Nykkelen og mobilen låg att i veska utanfor. Tanken som då kom krypande, var alt anna enn god å tenkje ferdig. Ingen visste at ho hadde gått ned hit. Ho hadde ingen avtalar med nokon før måndag morgon. Ingen kom til å sakne, og ingen kom til å leite.
Kjære folk 