Kjære folk!
I dag er eg så heldig at eg kunne vakne til denne utsikta. Eg har nemleg overnatta hos barnebarna mine i natt. Kan det bli betre? Ja, de skulle berre ha sett korleis det ser ut i solskin.
Men over til dei gledene eg hadde tenkt å skrive om i dag. For å kunne bli glad, må eg av og til rydde opp litt i ordbruken.
Kjære folk!
Da jeg skulle finne nytt tema til bloggen min, hadde jeg lyst på noe som var morsomt å skrive om. Det er jo alltid enklest, og dermed også morsomst, å skrive om noe som er personlig. Men samtidig ønsket jeg å finne et tema som alle kunne kjenne seg litt igjen i, – selv om jeg skrev om meg. Identitet, tenkte jeg, det kan bli både morsomt og enkelt å småskvaldre litt om. Morsomt er det, men enkelt ble det ikke. Identitet er et så vanskelig og stort tema, at etter å ha lest litt om det, holdt jeg på å gi opp. Jeg hadde en mengde notater, utklipp og huskelapper. Alt hang sammen med alt, og det var vanskelig i det hele tatt å lage et system som jeg kunne ta utgangspunkt i.
Kjære folk!
Det er slik at når dei som bur i eit hus er døde, så skal etterkomarane tøme huset for alt det desse menneska eigde.
Då eg skulle rydde i huset til mor og far min, gjekk eg rundt og studerte fotografia, las eitt og anna brev, vatna plantene, lukta på parfymen, tømte askebegeret og smakte på syltetøyet. Alt var slik det hadde vore, men likevel var alt heilt annleis.
Kjære folk!
Eg har alltid hatt kontroll.
Eg har fiksa dette livet. Uansett kva det har hatt å by på, så har eg reist meg opp att og kome meg vidare. Men ein gong vert det min tur til å sleppe taket.
Ingen veit. Det kan hende eg skal leve i meir enn 30 år til. Eg er ikkje redd, men eg likar det ikkje. Eg tenkjer lite på det, men av og til kjem dei spørsmåla ingen har alle svara på.
Kjære folk!
Hva kommer jeg til å tenke på den dagen jeg ligger der og kjenner at kreftene holder på å ebbe ut?
I VG 7. april 2013 stod det en artikkel som het «Dette tenker vi på før vi dør», og svaret var enkelt: Ikke på jobb. Ikke på penger. Men på dem vi er glad i.
Kjære folk!
Det er vondt!
Det heiter sorg.
Sorga kan vere så stor at all tidlegare smerte vert for småting å rekne.
Då far min døyde, måtte eg passe på mor mi. Det var ikkje plass for sorga mi.
Då mor mi døyde, trengde sorga etter dei begge inn i alle cellene i kroppen. Verda stoppa opp. Bereveggane i livet mitt var borte. Slik var det sjølv om eg nærma meg 50 år. Dei som hadde gjort meg til den eg var, fantes ikkje meir. Aldri meir skulle nokon vere så mjuk inne i hjartet sitt for meg.
Kjære folk!
Kvifor snakkar me ikkje om døden? Kvifor er ordet «døden» meir eller mindre fråverande i dei daglegdagse samtalane? Vågar me ikkje? Kva er det som gjer at det er slik?
Alle veit at uansett om me er kvinne eller mann, religiøs eller ateist, tjukk eller tynn, norsk eller ikkje, – døden er noko me alle skal møte. Det er litt skummelt, men er det ikkje slik at også denne delen av livet blir enklare å tenkje på dersom me snakkar om det?
Døy skal me, – uansett. Trur de ikkje at det er lettare å akseptere det dersom me maktar å setje ord på det? Eg trur det.
Kjære folk!
Så var det tysdag, og tysdag er bloggedag.
No har eg skrive ned tankane mine om einsemd, fattigdom og psykisk sjukdom. Har de tenkt på at av og til og for nokre menneske, kan alt dette ramme samstundes? Dette er slett ikkje lystelege tankar, og når det gjeld tankar, så må me vel ta imot dei som kjem – dersom me ikkje klarar å jage dei bort då. Her er eit dikt om å prøve på det.
Kjære folk!
Litt sliten eller bare litt lei? Ikke vet jeg, men jeg har i alle fall lyst til å gjøre mye annet også enn å skrive.
Dette er mitt blogginnlegg nummer 141. Jeg starta bloggen min 17. september i fjor. Det er 224 dager siden. Det er faktisk i snitt bare 1,58 dager mellom hvert innlegg. Jeg vet jo at jeg har brukt timevis på disse innleggene, men at det var så mange, – det hadde jeg ikke trodd.
Kjære folk!
Organisasjonen Voksne for barn har spurt barn og unge om de kan gi en beskrivelse av hvordan det er å være fattig i Norge. De forteller blant annet om
Dette er vanskelig for disse barna, men det er jo soleklart at det også er skamfullt for foreldrene.
Norge er, som kjent, et av verdens rikeste land, og da er det ikke lett å være blant dem som har dårlig råd. Å være fattig i Norge handler om slike enkle ting som å be med seg folk hjem, spise sunn mat og å feire fødselsdager. I og med at vi lever i et forbruker- og konsumsamfunn, blir manglende forbruk svært synlig.
Kjære folk 