DESSE VIDUNDERLEGE BARNEBARNA

Kjære folk!

Barnebarna er ein verdifull del av livet mitt, – slik det sannsynlegvis er for alle besteforeldre. Eg nyt å bu så nær at eg kan glede meg over samveret kvar einaste veke.

Ein gong på 70-talet var eg heilt sikker på at han som er bestefar til barnebarna mine, skulle bu i eit besteforeldrehus saman med meg og at me skulle ha felles barnebarngleder. Slik vart det ikkje. Eg var likevel heldig. Eg fann meg ein annan som er bestefar for sine, og no er det fint akkurat slik det er.

img_1984
Det må vere omtrent åtte år sidan eg tok dette biletet av dei vidunderlege barnebarna mine.

Fortsett å lese «DESSE VIDUNDERLEGE BARNEBARNA»

Å VÆRE MOR TIL VOKSNE BARN

Kjære folk!

Barn vil alltid være sønner og døtre, og en mamma vil alltid være mamma. Slik er det, og slik vil det alltid være. En mamma vil alltid bekymre seg og ønske å gjøre alt hun kan for at barna skal ha et godt liv. Ingen jeg har snakket med har sagt at det alltid er enkelt å være mor til voksne barn. Jeg har forsøkt meg på noen mammaregler, og tenkte kanskje at andre kunne ha behov for å kjenne seg igjen i lista mi.

Fortsett å lese «Å VÆRE MOR TIL VOKSNE BARN»

SVIGER-, STE- OG/ELLER BONUS-FAMILIEN

Kjære folk!

Jeg er så heldig at jeg er medlem av en stor, hyggelig og litt mangfoldig familie. Barn i alle aldre har selvfølgelig stilt mange spørsmål rundt familiekonstellasjoner, hvem som er hva i forhold til hvem og hvorfor det er akkurat slik. Det har gjort at vi har vært nødt til og hatt gleden av å forklare. Vi har blant annet to tiåringer som går i samme klasse og som har besteforeldre som er gift med hverandre. Likevel er de ikke søskenbarn. Da var det behov for en forklaring på forskjellen på å være i slekt og å være i familie. Alle forstod alt og ingenting var vanskelig mer. Her kommer noen definisjoner og funderinger rundt familieforhold.

img_1987
Her er jeg sammen med tre av mine aller næreste og kjæreste.

Fortsett å lese «SVIGER-, STE- OG/ELLER BONUS-FAMILIEN»

MINNEBOK

Kjære folk!

Dessverre har eg rota bort mi, og det er eg lei meg for. Me hadde jo alle ei slik ei. Nokre av oss hadde fleire. Me hadde ho med oss på skulen, og klassekameratar og lærarar vart bedne om å skrive. Eit av dei vanlegaste var

«Roser er røde,
fioler er blå,
druer er søte
og du er likeså

Ganske søtt, ja, og svært uskuldig.

Men me hadde og andre variantar, som når me les dei i dag, ikkje er fullt så hyggelege:

«Når du vert gamal
og ingen vi ha deg,
set deg på taket
og la kråka ta deg

Eg hugsar eg hadde to favorittar som mor mi hadde lært meg:
«Ven den jenta er
som reine tankar
i hjarta ber»

og
«Tro ikke alt det du hører,
si ikke alt det du vet,
da sparer du mange byrder
på sinn og samvittighet

Då eg vitja ei av barndomsvenninnene mine, kom me i snakk om desse bøkene. Ho hadde nyleg funne ei av sine gamle minnebøker, og me sette oss til å lese. «Du har jo alltid vore så flink til å skrive», sa ho, «så minnet frå deg er sikkert noko fint og hyggeleg.» Då me fann minnet frå meg, fekk me oss ein god, hjarteleg og langvarig latter.

Fortsett å lese «MINNEBOK»

DOKKEKLEDE

Kjære folk!

Eg leika mykje med dokker, og eg var ei ganske stor jente då eg slutta med det.

Dokkene måtte passast godt på. Var det kaldt, måtte dei ha varme klede. Var det kveld, måtte dei liggje i vogna si, og dei måtte ha dyne på seg. Det var heilt utenkeleg å late dei bli liggjande halvnakne på golvet dersom eg fann på noko anna å gjere.

Fortsett å lese «DOKKEKLEDE»