Kjære folk

MIGRENEFORTELLING 1

Kjære folk!

Det jeg skal skrive om nå handler ikke bare om smerte. Jeg skal bruke noen blogginnlegg på min migrenefortelling, og den skal ende opp som en solskinnshistorie.

Det første migreneanfallet mitt kom i 1990. Jeg visste ikke hva det var, og jeg trodde jeg skulle dø. De smertestillende tablettene vi hadde i huset virket ikke i det hele tatt. Da jeg begynte å dunke hodet i veggen for å kjenne en annen type smerte, ringte han jeg da var gift med til legen. Jeg ble sendt til nevrolog, og etter hvert ble det konstatert migrene. Jeg var 37 år, fullt opptatt med hus, unger, fritidsaktiviteter og en spennende jobb.

Fortsett å lese «MIGRENEFORTELLING 1»

HAUST MED MOR

Kjære folk!

Eg er på Ål. Eg har gått tur forbi det huset der eg budde då eg var småskulejente. Sjølvsagt strøymer minna på.

Mor mi tok meg ofte med på tur ut når det var regnver. Me gjekk langs vegen og var to, godt kledde i kvart vårt olje(u)hyre. Ho viste meg kor vakkert alle ting vart når det fekk regndråpar på seg. Fargane vart klårare, kvite steinar strålte sterkare og små vassdråpar vart som luper når dei la seg til ro på et blad. Det er fint å gå ute i regnet.

Fortsett å lese «HAUST MED MOR»

HJEMME – HVOR ER DET?

Kjære folk!

Det finnes hjemløse mennesker over hele verden. Kan vi som aldri har savna ei seng å sove i eller et kjøkkenbord å spise maten vår ved egentlig forstå hvordan det er å savne et hjem?

Vi møter flyktninger på TV-skjermen. Vi hører gråten og ser de ødelagte hjemmene. Deres høyeste ønske er å kunne returnere i fred til det som en gang var hjemme. Komme hjem. Bygge opp igjen det som var et hjem.

Hva er et hjem for meg? Jeg tror det først og fremst handler om følelser.

IMG_0842 (1)

Fortsett å lese «HJEMME – HVOR ER DET?»

HEIME PÅ ÅL

Kjære folk!

I april i år fann eg ein invitasjon i postkassa. «Kjære 50-årskonfirmant!»
Det seiest at tida går så fort for gamle folk … men gamal er eg då slett ikkje, sjølv om eg har mista både karriera og sprettrumpa. Eg måtte likevel vedkjenne meg at eg ikkje kunne begripe kvar alle desse åra hadde tatt vegen. Er det femti år sidan eg fekk bunad, sidan eg var midt i mi fyrste forelsking, sidan eg gjekk på dans på Sundrehall for fyrste gong og kjende våren bruse i tre-firedelstakt?

Eg takka ja til invitasjonen. Eg gledde meg, men gleda hadde og molltonen i seg.

Fortsett å lese «HEIME PÅ ÅL»

EI DATTER I KABELVÅG

Kjære folk!

Det er nesten like langt å fly hit jeg befinner meg nå, og I alle fall like dyrt, som å fly til Roma. Jeg er i Kabelvåg, det eldste fiskeværet i Lofoten. Det er så vakkert her at det er til å miste pusten av, og det er nok turistattraksjoner til dagevis med opplevelser.

Fortsett å lese «EI DATTER I KABELVÅG»

Å BLI BESTEMOR

Kjære folk!

I dag ønsker jeg å vise fram kjøleskapsdøra mi. Det er mange nesten gamle damer som har ei slik, for dette er døra til et bestemorkjøleskap.

I 1976 skiftet jeg navn til mamma. For omtrent akkurat 15 år siden skiftet jeg navn igjen og ble hetende farmor. Før dette hadde nok jeg egentlig syntes at alle som fikk barnebarn oppførte seg ganske tussete, og jeg hadde bestemt meg for at sånn skulle jeg aldri bli. Det var før jeg visste om alle følelsene som strømmer på allerede ved det første møtet mellom ei bestemor og det nyfødte barnebarnet hennes. Da jeg kom hjem fra Ullevål sykehus denne oktoberdagen i 2003, satte jeg meg ved kjøkkenbordet og skrev dette:

Fortsett å lese «Å BLI BESTEMOR»

Å BLI MOR KAN SKJE PÅ FLEIRE MÅTAR

Kjære folk!

Å vere mor er definert som ei kvinne som har born. Det kan vere ei biologisk mor, altså ho som har født. Det kan vere ei adoptivmor, altså ho som fostrar opp og tek seg av. Det kan vere ei stemor, altså ho som er gift med far.
Uansett, – det er heilt spesielt å bli mor, og eg var like spent og nervøs kvar gong, om ikkje på same måten.

Fortsett å lese «Å BLI MOR KAN SKJE PÅ FLEIRE MÅTAR»

FANN EG EIT MODERNE ROMA?

Kjære folk!

Ei ung dame frå Estland som eg møtte i heisen her ein dagen, sa at ho ikkje hadde funne noko moderne ved Roma dei tre dagane ho hadde vore her. Nei, det er ikkje lett å finne «folk flest» dersom ein oppheld seg midt mellom det som reiseguidane kallar høgdepunkta, for der ruvar steinkolossane og dei lange køane av turistar. Ein må titte rundt, bak og innanfor alle dei steingamle og tallause fasadane med søyler, arkadar og ornament, og heller ikkje gløyme at dei som bur i Roma, lever nettopp av desse turistmagnetane. Eg har og lese på skilt over dører og portalar, og sett at etatar, departement, diplomatar og forretningar har flytta inn – innanfor.

Fortsett å lese «FANN EG EIT MODERNE ROMA?»

TO NYE DAGER I ROMA

Kjære folk!

Gårsdagen benyttet jeg i Vatikanet. Korrekt antrukket startet jeg i Peterskirken. Etter bare 30 minutter i kø, var det bare å gi seg over. Verdens nest største kirke med baldakiner og glitrende kunstverk, var selvsagt verdt et besøk. Dessverre var Michelangelos Pietà avstengt.

Deretter var det Vatikanets museum som stod for tur. Heldigvis kunne jeg passere billettkøen med forhåndskjøp oneline-ticket i hånda. Museumskomplekset har visst ca sju kilometer med kunstutstillinger, og jeg tror jeg måtte gå dem alle i tett kø (to og en halv time) før jeg kom fram til det sixtinske kapell. Der var det forbudt å fotografere, men det ble jeg ikke klar over før etter at jeg hadde tatt dette bildet.

Fortsett å lese «TO NYE DAGER I ROMA»

EN SEPTEMBERDAG I ROMA

Kjære folk!

Det er sommervarme og fullt av folk. Akkurat som forventet. Her er det fint å være glad i å gå. Det er jeg. Det er nødvendig med komfortable gå-langt-og-lenge-sko. Det har jeg. Nå sitter jeg på hotellrommet og prøver å fordøye dagen.

Spansketrappa
Jeg har tidligere sett denne trappa på utallige bilder. Nå har jeg gått de 138 trinnene opp til kirken Trinité del Monti og jeg har sittet i trappa og vært glad for å være her. På 1800-tallet poserte damene her hvis de higet etter å bli hyret til å sitte modell for et maleri. Min posering avstedkom absolutt ingen tilbud av noe slag.

Fortsett å lese «EN SEPTEMBERDAG I ROMA»