Kjære folk!
Ute er det strålande vår. Her inne har det no i fleire veker handla om ganske tunge ting. Eg trur eg må finne på noko å skrive om som har litt lettare rytme og noko gladare innhald etter dette.

Kjære folk!
Ute er det strålande vår. Her inne har det no i fleire veker handla om ganske tunge ting. Eg trur eg må finne på noko å skrive om som har litt lettare rytme og noko gladare innhald etter dette.

Kjære folk!
Det er slik at når dei som bur i eit hus er døde, så skal etterkomarane tøme huset for alt det desse menneska eigde.
Då eg skulle rydde i huset til mor og far min, gjekk eg rundt og studerte fotografia, las eitt og anna brev, vatna plantene, lukta på parfymen, tømte askebegeret og smakte på syltetøyet. Alt var slik det hadde vore, men likevel var alt heilt annleis.
Kjære folk!
Eg har alltid hatt kontroll.
Eg har fiksa dette livet. Uansett kva det har hatt å by på, så har eg reist meg opp att og kome meg vidare. Men ein gong vert det min tur til å sleppe taket.
Ingen veit. Det kan hende eg skal leve i meir enn 30 år til. Eg er ikkje redd, men eg likar det ikkje. Eg tenkjer lite på det, men av og til kjem dei spørsmåla ingen har alle svara på.

Kjære folk!
Hva kommer jeg til å tenke på den dagen jeg ligger der og kjenner at kreftene holder på å ebbe ut?
I VG 7. april 2013 stod det en artikkel som het «Dette tenker vi på før vi dør», og svaret var enkelt: Ikke på jobb. Ikke på penger. Men på dem vi er glad i.

Kjære folk!
Det er vondt!
Det heiter sorg.
Sorga kan vere så stor at all tidlegare smerte vert for småting å rekne.
Då far min døyde, måtte eg passe på mor mi. Det var ikkje plass for sorga mi.
Då mor mi døyde, trengde sorga etter dei begge inn i alle cellene i kroppen. Verda stoppa opp. Bereveggane i livet mitt var borte. Slik var det sjølv om eg nærma meg 50 år. Dei som hadde gjort meg til den eg var, fantes ikkje meir. Aldri meir skulle nokon vere så mjuk inne i hjartet sitt for meg.
Kjære folk!
Så var det tysdag, og tysdag er bloggedag.
No har eg skrive ned tankane mine om einsemd, fattigdom og psykisk sjukdom. Har de tenkt på at av og til og for nokre menneske, kan alt dette ramme samstundes? Dette er slett ikkje lystelege tankar, og når det gjeld tankar, så må me vel ta imot dei som kjem – dersom me ikkje klarar å jage dei bort då. Her er eit dikt om å prøve på det.
Kjære folk!
Folkehelseinstituttet skriver i en artikkel fra 2015 at «andelen av befolkningen som får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet, varierer fra 25 til 52 prosent.» Det betyr at dette angår mange mennesker, men at det likevel kan være vanskelig å snakke om.

Hvis vi i tillegg til å se på prosenttall, ser på de viktigste risikofaktorene for å utvikle psykiske lidelser, så finner vi ting på den lista (fra hviteorm.no) som de aller fleste av oss har blitt eller kommer til å bli utsatt for:
Kjære folk!
Fyrst to situasjonsbeskrivingar:
Ho skulle berre ned i kjellaren ein liten tur for å tømme papiravfallet sitt i konteinaren for resirkulering. Det var fredag og klokka var halv fire. Ho skunda seg. Arbeidsveka var over, og dette var det siste ho skulle gjere før ho gjekk heim for helga. Då smalt døra i bak henne. Nykkelen og mobilen låg att i veska utanfor. Tanken som då kom krypande, var alt anna enn god å tenkje ferdig. Ingen visste at ho hadde gått ned hit. Ho hadde ingen avtalar med nokon før måndag morgon. Ingen kom til å sakne, og ingen kom til å leite.
Kjære folk!
Først i dag noe helt annet enn temaet det egentlig skal dreie seg om. En av dem som hører til i «gjengen» min, fyller år i dag. Han ønsket seg et dikt, og jeg sa «det skal bli». Vi har ikke så mange felles plattformer, men jeg vet at bursdagsbarnet leser bloggen min av og til.
Kanskje
gammel nok
til å vite
hva du vil
og helt klart ung
nok til å kunne
gjøre det
Vær klok
nok til å lete
og samle
noe hver dag
en glitrende glede
for alt
en skjelvende sorg
for ingenting
Du har
millioner av
anledninger!
Gratulerer,
du er jo bare
tretti

Så over til de språklige tabugrensene.
Kjære folk!
«Eg ser på hendene dine», sa mor mi. «Dei held på så mjukt og samstundes så raskt. Dei er gode å sjå på.» Dette er noko av det eg hugsar best av alt det ho sa til meg. Det gjorde noko med meg. Når eg er lei meg, så ser eg på hendene mine. Ho hadde rett. Dei er mjuke og raske. Det er heilt sikkert dine og.
