Kjære folk!
Barnebarna er ein verdifull del av livet mitt, – slik det sannsynlegvis er for alle besteforeldre. Eg nyt å bu så nær at eg kan glede meg over samveret kvar einaste veke.
Ein gong på 70-talet var eg heilt sikker på at han som er bestefar til barnebarna mine, skulle bu i eit besteforeldrehus saman med meg og at me skulle ha felles barnebarngleder. Slik vart det ikkje. Eg var likevel heldig. Eg fann meg ein annan som er bestefar for sine, og no er det fint akkurat slik det er.
Kjære folk!
Tidlig på 1980-tallet hadde jeg en ganske aktiv skriveperiode. Det var før det som tidligere het Norsk Lærerlag kom inn i livet mitt og la beslag på mye av både tidsbruk og tankevirksomhet. Da jeg rydda opp i skrivebordsskuffene mine her en dagen, fant jeg flere bunker med dikt fra denne tida. Noen av dem lå i en mappe merka «bestevenner og verstevenner». Nå, mer enn 30 år etter at de ble skrevet, vil jeg gi dem en plass her. Dette er slett ingen stor kunst, og jeg verken retter eller sensurerer. De som vil lese, de vil få det servert akkurat slik jeg som 30-åring putta det i skuffen min.
Kjære folk!
Det kan hende at livet vert så vanskeleg at ikkje eingong dei aller næraste venene slepp inn.
Kjære folk!
No ved nyttårsskiftet kan det for oss alle vere både godt og vondt dersom me tek oss tid til å tenkje litt etter, – og me bør vel gjere det av og til. Etter som eg blir eldre, tek eg meg oftare og oftare i å dvele ved tida som har gått. Eg sender tankar til dei som var her før meg og lurar på om nokon tek imot. Samstundes freistar eg å byggje håp rundt dei som kjem etter, og eg undras om dei kjem til å merke det.
Kjære folk!
Det er ikkje alltid berre greitt. Heller ikkje, eller kanskje slett ikkje, er gleda berre glede i adventstida. Her er ei lita førjulskjensle frå rundt heimen min i går. Eg trur på at den aller finaste gleda er den som har molltonen i seg.
Sjølvsagt er det fint
med desse lysa,
men det er trist óg
Kjære folk!
I dag vil jeg dele en liten glede som nok mange vil mene er ganske sær: Jeg liker å vente.
Å vente er definert som å avstå fra å gjøre noe over en viss tid ved å sitte eller å stå stille på en viss plass eller ved å la en situasjon hvile. Slik venting skjer vanligvis fordi det en venter på først inntreffer senere.
Kjære folk!
Er det berre eg som synes det er mykje av maset om kva som er moderne, in og trendy som er litt merkeleg? Eg klarar fint å la vere å bry meg om at alle visstnok burde måle stoveveggane sine i mjuke pastellar. Det engasjerar meg heller ikkje nevneverdig at skjerfa skal vere smalare denne vinteren og at frityrsteikt, indisk mat er det hottaste i år.
Det kan vere kjekt å ikkje vere fullstendig umoderne, men når folk meiner at eg må skrote alle bøkene mine og seie opp abonnementet på papiravisa, då kjenner eg det klør.
Slik som sist veke, startar eg laurdagen med eit slags dikt:
Kjære folk!
I veka som har gått har eg snakka litt høgare, skrive litt sintare og brukt litt større bokstavar enn det eg pleier å gjere. Eg har engasjert meg i automatisering, valfridom og sjukelønsordning. Alle desse er viktige saker, men i den store samanhengen vert dei vel for småting å rekne. Eg startar denne laurdagen med eit dikt der eg ynskjer å seie noko om slikt som gjer vondt og som er mykje større.
Kling, vesle bjølle
Ei gamal kone sit på sengekanten
i eit sundbomba hus. Ho
stirer på meg
og skrik
frå avissida si. Skrik
at ho ikkje orkar.
Ho
vert mor mi
Ein liten gut går åleine på vegen
i eit land langt borte. Han
stirer på meg
og skrik endå høgare
frå avissida si. Skrik,
og eg
vert mor hans
Deretter går eg ut
til frisør og
på kafé
Kling, vesle bjølle. Lat
meg
og heile verda
høyre
og ikkje gløyme
Helsing frå K-M
Kjære folk!
Denne veka har eg skrive om å vere litt gammal. Det har handla om å akseptere det eg ser i spegelen og om å ha lyst og mot til å danse vidare.
Sjølv om kroppen ikkje er som den var, er humoren, draumane og kjenslene dei same. Dette gjer og at molltonen kan lyde sterkare no enn det den gjorde tidligare.
I dag sender eg ut eit lite dikt som fortel noko om dette.
Kjære folk!
Å kaste seg ut på dansegulvet alene, innebærer helt klart en risiko. Solodansing medfører stor fare for å bli sett, å se dum ut og å bli ledd av. Da jeg var ung var jeg godvenn med kroppen min, jeg slappet av og tenkte vel ikke på at jeg muligens så latterlig ut. Jeg nøt musikken som fylte rommet, kjente at kroppen ønsket å bevege seg og visste at ben, armer og resten av meg klarte å følge rytmen.
Fremdeles elsker jeg å danse alene. Det er befriende å la musikken bestemme over bevegelsene, og det er deilig å la seg rive med. Men litt gamle damer driver vel ikke med slikt. Jeg lurer på om noen synes det nesten er litt frastøtende når eldre mennesker blir så mye kropp. Er det slik at det ikke passer seg med fridans når man har passert 50? 60? 70? Like ekkelt som gamle damer i bikini? Eller i miniskjørt? Vi burde protestere, for det er deilig for alle damer å slippe seg løs i dansen, og det er ikke ekkelt for noen damer å gå i verken bikini eller miniskjørt. Hvem bestemmer slikt egentlig?
Kjære folk 