Jeg hadde tenkt å la være å skrive om sammenskriving og særskriving, for de som leser det jeg skriver, kan helt sikkert alt om dette. Jeg hadde ikke tenkt å gidde å bruke tid på å slå inn åpne rettskrivingsdører (nytt sammensatt ord, – thihi), men da jeg her om dagen så en annonse om at det skulle være BOK KAFÉ i en by i nærheten av Holmestrand, og siden de som hadde satt inn annonsen hadde bøker som arbeidsområde, da ombestemte jeg meg. Jeg kunne likevel ikke la være. Norsklæreren tok over styringa.
Det irriterer meg at jeg blir irritert, men det blir jeg altså.
I Illustrert vitenskap kunne jeg lese om noen forskere fra Michigan i USA som har funnet ut at mennesker som hisser seg opp over grammatiske feil eller stavefeil, generelt er mindre åpne og dårligere til å inngå kompromisser enn andre og at introverte mennesker er de som dømmer stavefeil hardest.
Det kan godt hende at disse forskerne har rett og at denne beskrivelsen passer godt på meg og min personlighet, selv om det ikke er skrivefeil og grammatiske bommerter jeg irriterer meg mest over. Her kommer to eksempler på det jeg vil kalle irriterende misforståelser:
Jeg skriver i Word.
Jeg sender mail.
Jeg gjør research.
Det siste blogginnlegget mitt var pyntet med det norske flagget. Det kunne for såvidt dette også ha vært, men i dag velger jeg denne illustrasjonen siden det her og nå skal dreie seg om engelske lånord.
engelske lånord – engels/amerikansk flagg.
Når mennesker med forskjellig språk har kontakt med hverandre, skjer selvfølgelig det at elementer fra det ene språket overføres til det andre og/eller omvendt. Når det gjelder norsk og engelsk går nå strømmen fra engelsk til norsk. Men det var ikke alltid slik. I en artikkel i Aftenposten 26. januar skriver Helene Uri: «Vikingene satte spor etter seg i engelsk. Det var jo ikke slik at vi bare plyndret og herjet. Mange vikinger slo seg også ned og ble i landet.» Deretter lister hun opp en rekke engelske ord med rot i skandinavisk, blant annet
club (klubbe)
ransack (ransake)
slaughter (slakte)
husband (husbond)
window (vindauge)
Lånord er ord med et annet språklig opphav en norsk.
Er det mulig å stenge de engelske ordene ute fra språket vårt? Vi har, slik jeg ser det, tre muligheter:
Det ser ut til å bli ein fin torsdag. Eg startar dagen med å gå ut på verandaen i andre høgda for å sjå ut over fjorden og hagen. I dag er det staudebedet som får æra av å bli fotografert. Å sjå det spire og gro, gjer meg like glad og like overraska kvar einaste vår. I denne delen av hagen skiftar fargane heile den snøfrie årstida etter som nye plantar veks til og får blomar.
Engelsk utfordrar norsken på det eine området etter det andre.
Fleire store, norske bedrifter blir administrert på engelsk.
Skuleborna våre lærer engelsk frå fyrste klasse.
Eg trur likevel ikkje at morsmålet vårt er på veg ut. Engelsken har kome inn i språket vårt, og den har kome for å bli, men eg trur ikkje den har kjangs i det heile i konkurransen med norsk som daglegspråk i Noreg.
Me har eit normert skriftspråk og språket vårt har status som offisielt språk. Det som kjenneteiknar dei språka som verkeleg er utrydningstruga, er at dei manglar desse to viktige politiske vedtaka.
Jeg skrev i går at jeg ville finne på noe «gladere» å skrive om. Valget ble det norske språket. Hurra! Ja, for det er morsomt! Men aller først litt vår. Bare fordi det gjør meg glad.
Liljekonvall plukket i går ettermiddag.
Hvorfor i all verden skal jeg skrive blogginnlegg om språk? Det enkle svaret er fordi jeg synes språk er morsomt og interessant, men det finnes mange flere svar.
Tenker vi i det hele tatt over hva vi bruker språket til i løpet av dagen?
Ute er det strålande vår. Her inne har det no i fleire veker handla om ganske tunge ting. Eg trur eg må finne på noko å skrive om som har litt lettare rytme og noko gladare innhald etter dette.
Det er slik at når dei som bur i eit hus er døde, så skal etterkomarane tøme huset for alt det desse menneska eigde.
Då eg skulle rydde i huset til mor og far min, gjekk eg rundt og studerte fotografia, las eitt og anna brev, vatna plantene, lukta på parfymen, tømte askebegeret og smakte på syltetøyet. Alt var slik det hadde vore, men likevel var alt heilt annleis.
Eg har alltid hatt kontroll.
Eg har fiksa dette livet. Uansett kva det har hatt å by på, så har eg reist meg opp att og kome meg vidare. Men ein gong vert det min tur til å sleppe taket.
Ingen veit. Det kan hende eg skal leve i meir enn 30 år til. Eg er ikkje redd, men eg likar det ikkje. Eg tenkjer lite på det, men av og til kjem dei spørsmåla ingen har alle svara på.
Kyrkjegarden på Ål. Biletet er tatt berre for eitt par dagar sidan.
Hva kommer jeg til å tenke på den dagen jeg ligger der og kjenner at kreftene holder på å ebbe ut?
I VG 7. april 2013 stod det en artikkel som het «Dette tenker vi på før vi dør», og svaret var enkelt: Ikke på jobb. Ikke på penger. Men på dem vi er glad i.
Kjære folk 