Denne sundagsmorgonen vil eg starte saman med Erik Bye:
«Kom og lytt til lyset når det gryr av dag.
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!»
Eg håpar at du som les, har ein god laurdagsmorgon!
I dag har eg lyst til å starte med å vise fram to bilete frå hagen min slik den er no tidleg i juni. Dette gjer eg berre fordi slikt er til å bli glad av.
Blåregn over inngangen til terrassen.Kanskje det er nokon som hugsar kor brunt og daudt det var her for nokre veker sidan , … og snart kjem det blomar på alt dette grøne. Eg gler meg.
Når eg no skriv om det nyhendet som har dominert i det siste, er det alt anna enn til å bli glad av.
Det er slett ikkje alltid eg har det slik, men denne morgonen kjenner eg at livet er akkurat slik eg ynskjer at det skal vere. Eg skal ikkje rekke noko, eg har inga arbeidsliste og eg må ingenting. Eg har berre ein ting å gjere og det er å leva. Eg skal kjenne godt etter medan eg held på med det.
Blomane på klokkebuskene heime rakk akkurat å sprette ut før eg drog til Ål. Når eg kjem heim tysdag, veit eg at dei står like vakre og ventar på meg.
No er det kjoledagar.
Både 16. mai og 17. mai er datoar som eg kan kjenne at det boblar litt i magen. Den eine datoen er min. Den andre eig me saman. Alle! Heile livet mitt har desse to datoane hatt ein ting felles: Eg har pynta meg og hatt på meg anten kjole eller bunad.
Her er eg seks eller sju år og klar for 17 mai-feiring på Ål.
I mange veker no har eg innimellom vakna med ei kjensle av at det er noko som er veldig gale. Likevel tillét eg meg å vere glad for eigen tryggleik og stole på at dei som styrer der ute gjer så godt dei kan til beste for oss alle.
Men det er ikkje like greitt for alle. Det må me ikkje gløyme. Det kjem eg til dersom du les litt vidare.
God laurdagsmorgon!
I dag tidleg vakna eg av at trekken frå det opne vindauget strauk meg oppover leggane. Golvet var kaldt mot berrføtene då eg stod opp, men eg hadde valsetakt i meg og visste at eg hadde dansa i draume. Eg kjenner det framleis og har tenkt å bevare gleda og rytmen frå draumen langt inn i den vakre formiddagen.
God sundagsmorgon!
I dag er det FN sin internasjonale dag for pressefridom. Eg nemner det fordi dette er ein av dei grunnleggjande eigenskapane ved eit demokrati og fordi eg er glad for og stolt av å vere innbyggjar i eit land som set pressefridomen så høgt!
Sola er ei vårmorgonsol, eg har vårmorgonhjarte og verda mi smiler vårmorgonsmilet sitt. Kvar einaste vår skjer akkurat det same og det er like underleg og like spanande, – kvar vår.
God morgon!
Eg trur på denne morgonen, på denne dagen, på denne våren.
Eg har lyst til å feire, – og her på bloggen min gjer eg det med litt unyttig skriveri, ein gammaldags biltur og nokre bobler.
På mange måtar har dette vore ei strålande vårveke, men kvardagen er likevel ikkje akkurat så lett å setje ord på. Nesten ingenting er slik det pleier å vere. Mildt sagt annleis. Såpass annleis at det er tema som rett og slett kjennest som upassande å skrive om. I vekevis har det forståeleg nok nesten ikkje vore anna å lese i avisene enn om koronaviruset.
No vitnar det forhåpentlegvis om litt ljosare koronatider når me kan lese og høyre nyheiter om både etterretningstenestelov og tillit eller ikkje til ny oljefondsjef. Alt dette medan sola skin og våren bokstaveleg tala kjem sprettande.